Bildet er henta fra www.gyldendal.no
Mo er pliktoppfyllende, skoleflink. Familien er støttende, og ønsker at Mo skal nå langt. Faren er uføretrygdet etter et hjerteinfarkt, og familiens inntekt er veldig begrenset. Faren er fast bestemt på at Mo skal få seg en utdannelse og at han skal Bli Noe.
Jamal er tøff i trynet, ikke så veldig skoleflink og henger med litt feil folk. Faren hans reiste fra familien da lillebroren Suli var liten (han er seks år nå), moren er veldig deprimert. I perioder har Jamal hovedansvaret for Suli. Skolen melder fra at Suli er lite aktiv i timene og veldig innesluttet. I tillegg klager de på maten han får med seg på skolen, og på at han ofte tisser på seg.
Bombingen av World Trade Center skjer nesten i starten av boka, og denne hendelsen preger begge guttene. Det er kanskje en av de første hendelsene der de får kjenne fremmedfrykt på kroppen, og at de kjenner at samfunnet er i ferd med å bli kaldere og mindre inkluderende.
Mo og Jamal er tilsynelatende veldig ulike. Mo jobber hardt på skolen, har som mål å komme inn på Blindern. Dette målet når han, og etter hvert sikter han på å ta en mastergrad. Jamal dropper ut av videregående, begynner å jobbe svart på et bilverksted. Blir stadig mer opptatt av å røyke hasj og henge med feil gjeng. Men etter hvert som årene går og fremmedfrykten eskalerer, er det akkurat som om forskjellene mellom de to guttene utjevnes gradvis.
Denne boka er favoritten min i høst. Den skildrer et oppvekstmiljø jeg kjenner lite til, men som er viktig å få innblikk i. Jeg beundrer hvordan forfatteren har klart å få fram forskjellene mellom de to guttene, ikke bare ved beskrivelser av hvordan de har det, men hvordan de velger å fortelle sin historie. Mos velskrevne, litt drømmende eposter er en kjempekontrast mot Jamals lydopptak på kebabnorsk. Denne boka burde være pensum for alle, men spesielt for ungdom OG de som jobber med ungdom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar