Bildet er henta fra www.kolonforlag.no
Kjæresteparet Sara og Eli reiser til Finnmark for å bo i det gamle huset til Elis onkel. Eli har tatt seg jobb som fisker, og Sara trenger en pause fra livet (det vil si psykisk sykdom, en krevende jobb og en dysfunksjonell og dypt religiøs familie) og har bestemt seg for å være med Eli, for hun kan i hvertfall ikke leve uten henne.
I starten av boka fremstår forholdet mellom Sara og Eli bare som litt anstrengt. Sara irriterer seg over en hel rekke ting med Eli, for eksempel at hun aldri har penger, at hun tygger med åpen munn, at hun har lagt på seg, at hun fortsatt holder kontakten med ekskona si. Først tenkte jeg at par jo irriterer seg over ting Men etter hvert siver det mer og mer mørke ut av Sara, og vi får innblikk i et dystert menneskesinn kombinert med et forhold som tilsynelatende ikke er basert på kjærlighet, men på makt og manipulasjon.
Det er jevnt over en ubehagelig, mørk og kald stemning i denne boka. Det verste (eller beste?) er kanskje at jeg som leser kjenner igjen mine egne svakheter og blir grepet av en trang til å ordne opp for Eli og Sara. Dessuten har jeg vært i Finnmark på vinteren og beskrivelsene av vinteren, kulda og mangel på kommunikasjon med andre mennesker kommer så tett på meg at jeg nesten tror jeg er der i alle minusgradene og all desperasjonen over lyset som ikke finnes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar