Bildet er henta fra www.randomhouse.com
Lena Dunham er i vinden for tida. Hun er ung og kul og folk liker henne fordi hun er ærlig og oppriktig om det som for mange kanskje er litt vanskelig å snakke om; kropp, sex, overvekt og psykiske lidelser.
De aller fleste som har lest eller vurderer å lese denne boka har sikkert sett tv-serien Girls, som er skrevet og regissert av Dunham, og er antakeligvis kjent med kleinhetsfaktoren i serien. Denne er også temmelig gjeldene i boka, og for meg som har temmelig lav flau-terskel, ble det til at jeg leste boka litt som jeg ser på serien: litt vendt bort fra skjermen og med hyppige pauser.
Det er ingen tvil om at Lena Dunham kan skrive. Hun skriver om oppvekst, foreldrene, søsteren, venninnene, New York, om å gå i terapi og om forskjellige forhold hun har hatt. Boka er temmelig utleverende, og jeg tar meg selv i å lure på om hun har klarert med de hun skriver om før boka ble gitt ut, eller om hun bare har kjørt på fordi hun føler det er viktig å fortelle historien sin. Noen ganger tenker jeg at hun kanskje er i overkant selvopptatt, og andre ganger tenker "yes, dette er helt spot on". For eksempel når hun snakker om å være i et forhold selv om man ikke er lykkelig i det forholdet:
When someone shows you how little you mean to them and you keep coming back for more, before you know it you start to mean less to yourself.
Dette er jo supersant, og jeg tror det er nettopp dette som gjør at damer som Lena Dunham, Caitlin Moran og Amanda Palmer er viktige stemmer for vår tid, fordi de tør å konfrontere oss med det alvorlige og og litt skumle.
Det er mange bra tekster i boka, men helhetlig fremstår den som noe uferdig. Noe er reine essays, noe er lister over forskjellige ting, noe er usendte e-poster og noe rett og slett litt i overkant eh... selvsentrert. Men alt i alt liker jeg det hun skriver. Dette er pute-tv i bokform.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar