Mine fem år som far av Bjarte Breiteig

Bildet er henta fra www.aschehoug.no

Når det dukker opp overgrepssaker i media (og det gjør det dessverre ofte) lurer vi på hva som får mennesker til å begå overgrep mot barn. Hva skjuler seg i sinnet til disse menneskene? I Mine fem år som far får vi et innblikk i en overgripers sinn.

Martin Havn er tobarnsfan. Han og samboeren Gina har sønnene Jonas og Tor. Gina er veldig karrierefokusert, og Martin er den som tar seg av de fleste gjøremål i huset, og han er også den som tilbringer mest tid sammen med barna. I tillegg viser han stor omsorg for ekskjæresten Lillian og den lille datteren hennes Selma. En dag mens familien spiser middag ringer politiet på og lurer på hvor Martin var forrige søndag. Det viser seg at Selma er utsatt for overgrep og at Martin er mistenkt. 

På mange måter kunne dette vært en helt vanlig historie om en helt vanlig mann. Og på mange måter er det det. Men samtidig er det noe ved Martin som skurrer. Han er ikke en god kjæreste, han er ikke en god sønn, han har nesten ingen venner og bryr seg visst ikke så mye om det heller. Men han legger sjela si i å være en god pappa, om ikke annet. Litt etter litt avdekkes Martins mørke sider og jeg følte at jeg så ned i en dyp avgrunn der det bare var mørkt. 

Jeg leste denne boka i to korte jafs, og tror ikke jeg har vært oppe i høyere "bla-hastighet" på iPad-en siden jeg leste Renbergs Vi ses i morgen. For blant alt dette alminnelige som beskrives nesten ned til det kjedsommelige (noe som i seg selv er et genialt grep), vil jeg vite. Hva er det som får Martin til begå denne ugjerningen mot den lille jenta som stoler så på han? 
Det er skummelt. Det er urovekkende. Og det er veldig, veldig bra.