mandag 13. oktober 2014

Råta av Siri Pettersen

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

For noen uker siden var jeg så heldig at et forhåndseksemplar av Råta dumpa ned i postkassa mi. Råta er oppfølgeren til Odinsbarn som jeg leste og blogga om på denne tida i fjor. Jeg skalv på henda og fikk klump i halsen da jeg åpna konvolutten. Det er noe hemmelig og fantastisk med å få lov til å lese en bok før den slippes i bokhandelen. Det kjentes litt som da jeg jobba i bokhandel og sneik Harry Potter-bøkene med meg hjem noen dager før releasedato.

Råta foregår i vår verden. Siri Pettersen sa på slippfesten for Råta at hun trodde noen av leserne kanskje blir skuffa fordi boka ikke foregår i verdenen de forelska seg i i forrige bok.  Hun sa: ”Vi leser fantasy fordi vi ikke liker vår verden. Men det gjør ikke Hirka heller, om det kan være noen trøst”.

Og nei, Hirka liker ikke vår verden. Her er eksisterer hun egentlig ikke, hun er papirløs, har ikke personnummer, og uansett hvor mye folk spør og graver er det umulig for dem å finne ut av hvor hun kommer fra. Menneskenes verden er kald og våt og masete og døende og all maten smaker søppel og teen smaker støv. Og man kan ikke stole på noen. Men her er hun altså da. Fader Brody lar henne bo i kirka, og hun jobber på en café sammen med venninna Jay. Hirka lærer seg nye ord hver dag, og skriver dem ned i ei bok så hun kan fortelle alt til Rime når de sees igjen. Om de sees igjen.

Rime er fortsatt i Mannfalla, lengter etter Hirka og ikke minst etter sannheten. Sannheten om seeren. Sannheten om Evna.

I vår verden blir Hirka forfulgt. I tillegg blir ravnen Kuro svakere og svakere. Hun spør fader Brody om han kan ringe etter en veterinær, men han sier at menneskene ser på ravner som skadedyr og at det vil bli vanskelig å få en veterinær til hjelpe fuglen. Hirka bestemmer seg for å forlate kirka og heller prøve å finne urter som kan gjøre Kuro frisk. Og herfra ruller og går historien i et heftig tempo, og det er verken spart på kruttet eller på overraskelsene.

Det er storslått. Finurlig. Samfunnskritisk. Blodig. Misantropisk. Mesterlig sydd sammen. Men kanskje mest av alt: vakkert. Det er så velskrevet at jeg fikk gåsehud. Før side 60 hadde jeg grini tre ganger. Det er noe eget med forfattere som klarer å få leserne til å føle at de er inne i historien. Og det er jeg her. Jeg kan er så nærme karakterene at jeg nesten kan ta på dem. Jeg kan høre dem puste. Jeg kan se soten som klistrer seg til de gule støvlene til Hirka. Og jeg løper etter Rime og er redd, ja, nesten angstfylt, for at han kan ha tøysa det til for seg sjæl. Jeg elsker disse menneskene/ætlingene/blinde og det gjør vondt i hjertet å lukke boka og vite at jeg ikke ser dem igjen før om et år.


Men den som venter på noe godt, osv. Og vi kan vente i ett år, i to år, i ti år, i tjue år. 
Fordi dette er awesome.
 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar