I "Syngja" forteller Lars Amund Vaage om datteren G som har autisme. Han har lenge vurdert å skrive denne historien, men har hatt kvaler ordi han er redd for å utlevere datteren. Men nå har han altså bestemt seg, og i metaskrivestil skriver han boka mens han skriver om å skrive den.
Vi får vite om hvordan forfatteren og samboeren møttes, at de blir gravide uplanlagt, og at mistankene deres om at G. ikke er som alle andre barn sakte men sikkert viser seg å være riktig. Etter å ha unngått kontroll på helsestasjonen i flere måneder møter de omsider opp, og får etter hvert konstatert at datteren er autistisk.
Dette er en vakker, sørgmodig, ærlig og ikke minst modig bok. Leseren får et godt innblikk i hva det vil si å ha et funksjonshemmet barn, vi føler på desperasjonen, skammen og sorgen de to foreldrene sitter med, fortvilelsen over å ikke kunne gjøre noe, det stadig svinnende håpet om at at datteren skal bli frisk, og forventningene til at hun skal kunne klare å ha et så bra liv som mulig innenfor sine rammer.
Det som kanskje ikke fungerer så bra i denne boka er de litt uklare overgangene mellom nåtid og fortid, og tanker og faktisk handling. Boka er skrevet på ikke helt lettlest nynorsk, men språket er poetisk og har god flyt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar